Piken med vaffelhjertet satt hjemme på kjøkkenet. Hun visste at hun hadde en beundrer som forfattet en side som het Sitater.net og het Espen Joranger. Hun var ikke helt sikker på hvordan hun skulle forholde seg til denne mannen, så hun helte i seg den siste slurken av kaffe, tok et raskt blikk ut av vinduet og bestemte seg for å ta en skitur. Skiturer er fine for å tenke, tenkte hun. Hun fant frem skiutstyret, og trakk en 17 år gammel anorakk over hodet. Den var både sliten og gammel, men hun syntes ikke det gjorde noe - for den fikk henne til å tenke på Absolutt 80-tallet. På den tiden hadde hun vært hypermoderne med blå maskara, rosa skinnjakke, centimetersbelte og kreppa hår. Hver gang hun tenkte tilbake på det, begynte hun å smile. Og fordi hun likte å smile, gjorde hun det så ofte hun kunne, noe som igjen gjorde at hun ikke fikk seg noen ny anorakk. Etter 40 minutter på banen opp til Frognerseteren, fikk hun spent på seg skiene før hun med et salig brak deiset rett i bakken. Både rumpa og appelsinen i sekken fikk seg en trøkk. Hun hadde ikke fått med seg føremeldingen før hun dro hjemmefra. Den sa at føret var hardt og isete. Det kunne hun skrive under på nå. Hun hadde heller ikke sjekka Skiforeningens kartdatabase, men bestemte seg likevel for å ta en tur opp til Kikut. Med blåmerker på rumpa satte hun avgårde. Da vaffelhjertet hennes begynte å banke litt for hardt i de tyngste oppoverbakkene, parkerte hun stavene i snøen og tok seg en pust i bakken. Ille til mote over å være i slik en dårlig form, bestemte hun seg for å melde seg inn i en sportsklubb. Hun visste ikke helt hvilken, men hun visste at naboen hennes på 12 år akkurat hadde startet Fragle Sports Club. Han drev med en helt ny sport han kalte striking. Hun trodde det måtte være morsomt,for hun hadde hørt latter hver gang han og kameratene møttes. Og fordi hun likte å smile, tenkte hun at det kanskje var en sport for henne. Da hun hadde spurt han i forrige uke om hva striking egentlig var, hadde han lettere andpusten svart: - "Striking is a mixed sport of tennis, soccer and baseball. The point of the game is hit a ball that the keeper throws up, and make the ball hit the wall that the goal." Før hun hadde fått spurt han om hva han egentlig mente, hadde han forsvunnet avgåre for å spille igjen. Dette sto hun og tenkte på da hun kjente noe vått og ekkelt som begynte å skli nedover ryggen. Det viste seg å være restene av appelsinen som ble most i fallet litt tidligere. - Æsj, sa hun, og kastet den inn i bushen. - Au, sa det. - Huffda, sa hun. Hun hadde jo absolutt ikke hatt til hensikt å treffe noen. Stemmen som sa "Au" var stemmen til Lars Erik. Ikke bare hadde han nå fått en most appelsin i hodet, han hadde også fått kjeft av læreren fordi han spilte dataspill. Det med kjeften syntes han var skikkelig dårlig gjort - for egentlig var han jo bare med i en fotoutstilling, sammen med 999 andre barn. Barns øyne ser verden annerledes enn voksnes, og da måtte han jo gjøre noe som de voksne ikke syntes han skulle gjøre. Dessuten mente Lars Erik at det fantes en hel verden av voksne som var enda mer glad i dataspill enn det han var. Og de fikk ikke kjeft. - Hva med de som skriver om dataspill på texas.sibir, for eksempel?, sa han triumferende. Det kunne piken være enig i. Hun hadde lest en spillanmeldelse der som hadde overbevist henne om at personen som hadde skrevet den ikke akkurat hadde brukt få timer foran skjermen for å sjekke ut spillets heldige og mindre heldige funksjoner. Så det at gutten som nå hadde fått appelsin i hodet også hadde en lærer som var sint fordi han brukte tid på dataspill, syntes hun var ganske dumt. Men hun kunne ikke gjøre noe med det nå. Alt hun kunne gjøre, var å si unnskyld for det med appelsinen. Hun var ikke helt sikker på om hun skulle spørre han om han ville være med å hogge litt ved til måneskinnsturen, eller om det var noe hun heller burde spørre Espen med sitatene om. Det visste hun ikke, så hun bestemte seg for å ta seg en skitur i morgen også - for å tenke på ting hun tenkte hun måtte tenke litt på.